Vikersund - fra stor bakke til verdens største skiflyvningsbakke

Å få gåsehud, det er hva man opplever som tilskuer til skiflyvning i monsterbakken i Vikersund. Publikum sier "at de tør å sveve rundt en kvart kilometer på to superlette hoppski - helt utrolig!"

Publisert: 09.05.2017

Med totalt 16 tellende hopp fordelt på ti dager i fire ulike byer var målsetningen at den nye norske hoppturneringen RAW AIR skulle bli verdens mest ekstreme og intense hoppturnering! Og det ble så intenst og spennende som man ønsket seg, og avslutningen i Vikersundbakken ble så spektakulær som bare ski-flyvning kan være. Lørdagen bød på to verdensrekorder på en halv time, først Robert Johansson med 252 meter og en halv time senere Stefan Kraft med 253,5 meter! Det ble Stefan Krafts store hoppturnering, med sammenlagtseier og verdensrekord. Nå kan vi bare glede oss til neste år og RAW Air nr. 2!

Fasinasjonen for skiflyvning er kjent, men hvordan har det seg at Vikersund ble Nordens første og eneste Skiflyvningsarrangør? Vi ser på bakkens forhistorie: På 1930-tallet økte interessen for skihopping sterkt. Det poppet opp store bakker, de største var Narekollen i Telemark, Bavallen på Voss, Renabakken i Østerdalen og Vikersundbakken som ble innviet
i 1936. Men utviklingen mot større bakker startet først og fremst i Mellom-Europa. Her var man i motsetning til i Norge mer opptatt av lengder enn av stil. «Skiflyvningens vugge» sto i slovenske Planica allerede i 1935. Her hoppet 18 år gamle Sepp Bradl fra Østerrike som den første i verden over 100 meter i 1936. Konkurrenter var tyske Oberstdorf og østerrikske Kulm. I disse bakkene, som tidlig på 1950-tallet fikk benevnelsen «skiflyvningsbakker», ble det satt utallige verdensrekorder.

Skepsis og motstand mot utviklingen var før og etter  annen verdenskrig stor, noe som hovedsakelig knyttet seg til risikoen. Men utviklingen lot seg ikke stoppe. Fra og med 1972, da det første VM i skiflyvning ble arrangert i Planica og verdenscup ble innført, var skiflyvning som egen gren fullt akseptert. Før Norge kom på banen hadde de nevnte skiflyvningsbakkene hver sine glansperioder. Først Planica før annen verdenskrig, deretter Oberstdorf og Kulm på 1950- og 1960-tallet. Det første hoppet i Norge over 100 meter skjedde først i 1957. Ikke i Vikersund, heller ikke i «rivalen» Renabakken, derimot i Bavalen i Voss. Men etter at Vikersundbakken i 1960 hadde vært gjennom en av flere endringer, ble det dette året hoppet 116,5 meter der. Nå var neste skritt å bygge  bakken ytterligere ut til fullverdig skiflyvningsbakke. Etter en kamp om dette mot Renabakken på begynnelsen av 1960-tallet, ble det besluttet å satse på Vikersund.

I 1966 fikk Norge sin første verdensrekord med Bjørn Wirkolas 146 meter, en rekord som ble forbedret av østerrikeren Reinhold Bachler til 154 meter i 1967. Etter dette overtok igjen Planica  hegemoniet som verdens største skiflyvningsbakke etter betydelig utvidelse rundt 1970. Etter at det første VM i skiflyvning ble holdt i Planica i 1972 med sveiseren Walter Steiner som vinner, ble det neste VM arrangert i Vikersund i 1977, også denne gang med Walter Steiner som seierherre. De neste to VM i Vikersund var i 1990 (Dieter Thoma, Tyskland) og 2000 (Sven Hanawald, Tyskland). Etter den siste store utbyggingen, basert på de mest moderne og maksimalt tillatte målene fra det internasjonale skiforbundet FIS i 2010, ble det i «prøve-VM» i 2011 satt to verdensrekorder av Johan Remen Evensen på henholdsvis 243,5 og 246,5 meter. Disse ble under WCrennet i 2015 forbedret til verdens første skihopp over 250 meter (Peter Prevc, Slovenia) for deretter å øke til 251,5 meter (Anders Fannemel, Norge). I 2017 satte Stefan Kraft ny verdensrekord i Vikersundbakken med 253,5 m.

Skiflyvning har i dag en enorm publikums- og mediainteresse over hele verden. Som alle andre store skiarrangementer, legges det i Vikersund i dag til rette for en totalopplevelse
helt annerledes enn i «gamle dager». Vikersund Hoppsenter med sine 8 større og mindre bakker, flerbrukshall med kro, utsiktsbygget «Vingen», fotballhall m.m. gjør et besøk interessant hele året, noe turisttilstrømningen til anlegget bekrefter.